By way of a thank you, I arranged to take them sailing over to the Isle Of Man the day after the launch. Unfortunately I can’t control the weather and we found ourselves with very little wind and by the end of the afternoon we were becalmed. The port we were heading to on the Isle of Man has an entrance which only opens between certain hours around high tide. With the lack of wind it was obvious we were not going to make it in time before the gate shut, even if the wind picked up. We’d still had a good time with plenty of laughs, so we decided to head back home.

With the wind due to pick up soon, we decided it was the time for something to eat – tinned curry. I’m sure tinned curry would taste horrible at home, but somehow on a boat just about anything that is hot and filling tastes wonderful. Then sure enough, half way through tucking into Chicken Tikka Masala the wind picked up which meant one hand on the tiller and the other hand on the fork – time for the auto pilot.

The forecast was for an “occasional force 6″. I’m not sure which page the weatherman was reading from but pretty soon is was consistently blowing a force 7 and a short time after that we were having gusts at 55 knop. I’ve only sailed bigger boats in winds like these, so my heart was pumping a bit fast. She might not be a Class40 but for a small boat, ‘Ragamuffin’ was quite composed. And apart from a good drenching, I enjoyed it.

I’ll just finish by giving a huge pat on the back to Richard. It was only his second sail and although it was as rough as hell and at night, he remains keen to go sailing again (despite being hit in the face by a flying grill pan!). Nice one Richard.

Skål, Julian

Fristende om det var å gå i hi om vinteren, Jeg har faktisk vært veldig opptatt. Opptatt gjør det? Du kan spørre. Vel mange av hodet riper hovedsakelig. Ingenting å gjøre med skumle er crawly jeg kan legge til, but trying to decide what to do next about my dream to sail solo across the Atlantic.

Det har vært en skikkelig basketak hvis jeg er ærlig. Det har vært wizzing rundt meg hele tiden, dag og natt. Jeg fant meg selv å være så opptatt av hele greia at jeg ikke kunne konsentrere seg om noe annet. For noen uker siden var jeg kjører hjem fra jobb, mens tenker litt på om mine seiling kampanjen. Sjenerende, Jeg satt i bilen min ved trafikklysene, med et dusin eller så biler bak meg høres deres hornene fordi jeg ikke hadde lagt merke til lysene bli grønn. Min multitasking ferdigheter synes noe mangler. It’s just as well I settled on a plan otherwise it wouldn’t have been long before I left for work without trousers or something.

So in the end I put aside the months of cogitating, Drøvtygging og deliberating og bestemte seg på veien videre etter det som føltes riktig – den pålitelige gut instinkt. Så det sier, Jeg annonserte mitt ønske om å konkurrere i ‘Artemis Transat‘ i 2012. Dette er en enkelt deles transatlantisk yacht rase fra Plymouth England, til Boston USA. Planen er å gjøre et program for trening og så mange raser jeg som jeg kan passe på å forberede seg til Artemis Transat. Dette vil tilfredsstille mine konkurranseinstinktet og min drøm om en solo seile over Atlanterhavet på samme tid. Also I think my options of what to do next will have wider scope.

Jeg fortsatt trenger en sponsor for alt dette skal bli en realitet, og for en stund nå har jeg vært opptatt med å sette sammen og distribuere mitt sponsing forslaget. Jeg har ingenting å rapportere på denne fronten ennå men så snart jeg har en solid kunngjøring for å gjøre, I shall be sure to let you know.

Vennlig hilsen, Julian

PS: Jeg har blitt dratt sparker og skriker inn i det 21. århundre med en Facebook og Twitter side. Ta gjerne slå seg sammen og følge mine mutterings på disse nettstedene, it would be great to see you there.

[Vis som lysbildefremvisning]

[Vis med PicLens]

Steve lever et godt 6 timer fra meg, så hvis jeg skulle jeg trengte å gå nå. Sjefen på jobben var strålende, og tillot meg å ta resten av uken umiddelbart. So I quickly dashed home to pick up my things and before I knew it I was on my way to the south coast.

Jeg ankom Steve's hus etter en lang kjøretur gjennom noen nasty weather. Jeg var veldig trøtt og begynner å lure på om jeg skulle være i stand til å holde seg våken mye lenger. Kort tid senere var vi på marinaen, men med over 40 knops vind ble det skal være svært vanskelig å forlate pontoon uten å skade båten. Så vi ventet til morgenen før du forsøker å forlate. I must admit I was glad about that decision because I was so tired from the long drive that there was a good chance of me sleeping through the entire sail across the channel and missing everything.

Tidlig neste morgen derimot, vi var i gang. Når vi forlot ly landet vinden tok seg opp til å tvinge 8 og det ble sånn for 120 miles over Channel. Nå har jeg vært privilegert nok til å ha seilt med Steve ombord ‘Toe In The Water’ før og det var imponerende. Men i gale force winds dette Open 60 virkelig kommer til sin egen. Jeg må si at jeg ikke ville ha gått glipp av denne opplevelsen for verden. Det var akkurat som du ser på video-opptakene fra Vendee Globe med grov sjø, spray cascading over dekk og susende langs på over 20 knop. Jeg innser at Steve har sett mye verre forhold enn dette – eller “bedre” vilkår avhengig av hvordan du ser ting – og jeg er sikker på at han ikke gir dem en tanke, men dette var skikkelig spennende ting for meg. Bølgene var akkurat det største jeg har sett, men jeg var forbauset over hvor ‘Toe In The Water’ syntes å stryke ut støt. OK, det kan ha vært en annen historie hadde vi seilt inn i vinden, men hele opplevelsen var strålende. Etter kort tid ble jeg ønsket enda større waves but it was all over too quickly as we arrived in France later that afternoon.

Dagen etter derimot, var det fremdeles mye å gjøre. Jeg brukte den andre dagen hjalp Steve å forberede ‘Toe In The Water’ slik at hun kunne bli løftet ut av vannet. Jeg faktisk ganske likte dette, det var en veldig god måte å bli kjent med båten. Som Steve's Open 60 skulle forbli i Verft en stund pakket vi opp og tok over natten ferga tilbake til UK. Etter ein kort stopp på Steve og Kim's for matbit og noen veldig velkommen smørbrød for kjøre hjem (takk Kim!), I was on my way home after an excellent couple of days.

Å få siste nytt om Steve White kan du besøke hans hjemmeside på whiteoceanracing.com

PS: Kameraet mitt fikk en skikkelig gjennomvåt og brøt, derav flaky bilder fra min kameratelefon!

Vi møttes på marinaen på rundt middagstider. Steve og jeg gikk til båten for å få henne sette opp mens min kone, Fiona og datteren Megan gikk med Kim å få en matbit. Det er en god del å gjøre for å komme ‘Toe In The Water‘ klar for seiling, but it gave me a chance to have a good look around.  It was the first time I’ve seen an Open60 in the flesh and she didn’t disappoint.  She’s a beautiful boat and looks fast even when she’s stood still.

Snart var vi klare til å kaste av. Vi gled på linjene og var på vei. Straks vi var i klart vann vi heiste Storseill og Gennaker og vi var bort. Jeg har aldri sett maken, the boat just took off.  I looked over the stern and it was like the parting of the red sea.

Nå på dette tidspunktet jeg ble fortalt at vi hadde broached. Du kan tenke deg at jeg ville innser vi hadde broached, så jeg høres kanskje litt dum når jeg sier at jeg ikke hadde innsett dette i det hele tatt. Sure nok båten ble heeled rett over og det gjorde ser ut som en fryktelig lang vei ned til den lave siden, men jeg antar uvitenhet er lykksalighet. Men Jeg har ikk 60 før, og så jeg tenkte det var normalt, ellers, Steve så rolig nok så jeg var glad. Steve fylte ballast tanks og ‘Toe In The Water‘ was skimming across the water like a dream.

Jeg tok roret en stund. Jeg må innrømme jeg gjorde ikke så godt ved første jeg kunne ikke få den rette balansen. Jeg gikk fra å seile for høyt til lavt, over powering the sails then almost stalling then back to over powering again.  Steve did say the tolerances worked within very small margins which is why I might be struggling.  However on the way back I did get the hang of it..

Det var den mest fantastiske ettermiddagens seiling for meg. Det var en slik fantastisk privilegium og jeg er så takknemlig til Steve og Kim for det fantastiske mulighet. Jeg kan ikke avslutte uten å nevne mannen selv. Steve White er beskjeden med ikke engang et snev av ego. Men så har han ingenting å bevise, hans prestasjoner taler for seg selv. Steve og hans kone, Kim har blitt forvaltet en sterling offshore racing karriere kulminerte, så langt, i en 8. plass av 30 Vendee Globe konkurrenter i det siste. Jeg har ingen tvil om at Steve vil gjøre det enda bedre i neste Vendée Globe i 2012. Så Steve, Kim a big thank you from us for a fantastic experience.

Hvis du vil vite mer om Steve White og følge hans løp kampanjen kan du gå til whiteoceanracing.com website.

Det var mye vind på en gang, et sted mellom 15 til 20 knop og bølgene var akkurat stor nok for meg å få fin og våt. Jeg fikk min første dousing akkurat som jeg begynte å synes det var på tide jeg hadde min oilies – I didn’t bother after that as there wasn’t much point.

Jeg har også fått besøk av en forbipasserende livbåt også. De kom langs siden og sa hallo før de forsvinner ut i det fjerne. Jeg lurer på en stund, hvorfor de gjør det vei mot meg, but I guess I must have looked like I knew what I was doing because they didn’t stick around for long.

Jeg hadde litt av et problem med min Tiller pilot skjønt. Seiling nær halt alt fungerte fint, men når vinden sikkerhetskopieres og jeg seilte på en bjelke nå, Ragamuffin wanted to turn into the wind and the pilot just couldn’t cope.  I tried every trick I know to lose the weather helm but I just couldn’t balance the boat at all.  I really need to get this sorted because it means I can’t leave the pilot to steer while I take a snooze or put the kettle on.  It seems mad to let the boat go the wrong way whilst I perform my galley duties.

Jeg sa i begynnelsen at jeg var fornøyd med måten ting var på dagen. Vel det er sant til et punkt, men i bakhodet mitt hele dagen var jeg bekymret for hvordan jeg ville takle når det kom til parkering båten i marinaen. Min funksjonshemming har definitivt mer av en effekt når det kommer til å hoppe over Guardrails – Jeg vet ikke hoppe. Sure nok jeg gjort en reell rot av det. Jeg fant det umulig å få Ragamuffin opp til pontoon og hoppe av i tide. Før jeg kunne gjøre det hun hadde drevet et godt få meter igjen. Jeg ville vært der hele natten hadde det ikke vært for en nydelig par som så ble jeg har problemer med og tok mine linjer. Jeg er ikke sikker på hva jeg skal gjøre med dette, men jeg vil heller være selvforsynte og ikke stole på muligheten for noen å være på Pontoon. Anyway, I’ve no doubt I will think of something.

Når det er sagt, it was still an excellent day and I loved it.  I can really feel my confidence growing and i’m now especially looking forward to the next time out at sea.

Skål, Julian

[pro-spiller]http:/ / www.youtube.com / watch?v = fHOtGjH3K1U[/ Pro-spiller]

]]> http://julianmegson.com/blog/no/2009/07/22/my-first-single-handed-sail/feed/ 0 http://julianmegson.com/blog/no/2009/06/13/azores-to-portsmouth-back-home/ http://julianmegson.com/blog/no/2009/06/13/azores-to-portsmouth-back-home/#comments Sat, 13 Juni 2009 13:21:32 +0000 Julian http://julianmegson.com/blog/?p=393-no Det har vært nesten en uke siden vi, om bord i Spirit of Isis, landet i Portsmouth. Med en hel uke med å være tilbake på jobb også bak meg, Jeg tror det er på høy tid å reflektere over min 8 days at sea in the Atlantic Ocean.

Leaving Horta - Foto: Peter Harries

Vi kastet loss fra Horta på fredag lunsj tid etter et par dager i stedet å se og binding med min kamerat sjømenn. Det var 11 crew aboard Spirit of Isis.  It was kind of weird because someone suddenly made the decision to go and moments later we were on our way.

Den første dagen om bord ble tilbrakt slappe av og nyte følelsen av starten en stor opplevelse før slutt slo ned i ‘se på’ rutine for 3 timer på, 6 timer fri. Straks Watch rota startet, dem ikke på Watch forsvant til sine køyer. Jeg husker gjøre kommentar “hvorfor skulle noen ønske å sove?”.  I would be eating my words later that week.

Vi seilte inn i vinden hele veien og derfor heeled langt over og dundret inn i bølgene. Dette var spennende seiling, men laget å komme seg rundt båten ganske testing, men også morsomt. Husket jeg å sjekke ut håndtak under dekk før støping av og tenker at viktig manøvrer for whiskey skapet (joking) bør ikke være et problem. Hvor galt var jeg?The grip håndtak kan like godt vært en mil fra hverandre. Jeg er vant til små båter der alt er for hånden. I often laughed out loud at how simple things were taking so much effort.

Splashdown in the Atlantic - Photo by Peter Harries

Den neste dagen var bare forferdelig. I've had sjøen sykdom før, men jeg kan vanligvis arbeid gjennom den og komme tilbake etter noen få timer. Denne dagen ble det imidlertid mye annen, Jeg følte meg forferdelig og var så syk som en hund. Faktisk det ble så ille at jeg var tigge for noen å drepe meg – death feeling like the preferred option.  Somehow I managed to work through most of my time on Watch but even being above deck didn’t fix it.

Neste dag følte jeg mye bedre og var i stand til å fungere normalt. But I must admit the events of the day before were never far from mind.  The fear of the seasickness recurring kind of dominated for a while but the longer I continued the more confident I got of being over it.

Under hvert ser jeg brukte en time ved roret. Dette var som regel ledsaget av et stort smil fra øre til øre. Jeg elsket det fordi jeg hadde kontroll, og det ga også den beste utsikten av båten. Jeg har aldri vært på slike en stor yacht før (65 fot) så å se horisonten forsvinner under baugen etterfulgt av kaskade av vann som buen krasjet inn i bølgene var bare best. tider Jeg ville gjøre meg frem til baugen, (avkuttet på selvfølgelig) and peer over the edge to get a good view of bow pounding through the waves.

Julian at the helm

Det er tydelig fra uførhet min at jeg er mindre stø på foten enn de fleste andre mennesker, men jeg tror jeg klarer ganske bra. Hvis det er en kamp å holde seg oppreist så jeg er forberedt på å kaste til side enhver verdighet og bruk ‘alle fire’ å sikre at jeg er stødig og trygt. Etter å bevege rundt på dekk, Jeg kunne se fra utseendet av lettelse på enkelte folks ansikter når jeg gjorde det tilbake til cockpiten i live!  I was half tempted to fake a wobble now and again for fun but I thought that would be a bit mean.  Plus knowing my luck I would end up facilitating a man over board procedure which would have served me right I guess.

Omtrent halvveis i uken vinden myknet og solen kom ut som betydde fremgang var langsom. Men det spilte ingen rolle denne dagen fordi det var vakkert. Havet skiftet farge fra grå til kongeblå. Alle var på dekk for en endring. Høydepunktet på dagen nok for meg var å se delfiner og deretter sighting en hval…oh, and the only shower of the week.

Sunset in the Atlantic - Photo by Peter Harris

Dagen alt tilbake til det normale. Vinden plukket opp og ble på nesen. Fremskrittspartiet var god og vi forlater de andre båtene bak i kjølvannet. Du tror kanskje at det å være på sjøen at utsikten ville forbli den samme. Not so, utsikten til sjøen er stadig skiftende og variert. En ting som slo meg er at stemningen i sjøen, the weather and colours can change hourly.  God’s palette is quite something.

Jeg kan ikke gå på uten å nevne en vår blindpassasjer, Percy. Percy er en due som besluttet å hitch a lift. Han var omgjengelig liten fyr, og var en stor fan av mine frokostblanding barer. Han stakk rundt et par dager før slutt ble blåst av dekk!  After many failed attempts to get back on the boat he eventually gave up and carried on his way.  I quite missed him when he went away.

"Percy" konkurransekjøring pigeon haiket en heis - Foto: Peter Harries

Begynnelsen på slutten av turen var da vi på vei østover mot den engelske kanal. Dette er når forholdene ble virkelig spennende. Jeg har ikke tenkt å anslå størrelsen på bølgene, men om en i hver 10 var en virkelig skjønnhet. Standing ved roret ble en skikkelig utfordring. When a big wave came it looked like we were heading into orbit as the bow was lifted high out of the water.  I tried to bare away to ease the slamming but it seemed to make little difference.  I felt sorry for the poor souls down below trying to get some sleep.

På arrivnig på Portsmouth stemningen var at spenning for de fleste. Jeg var ikke sikker på hvordan jeg ville føle. Jeg var ser frem til å se familien min, men jeg var heller ikke vil den skal være over. Som vi bundet opp på Pontoonhender Og som vi alle ble feiret med der familier jeg plutselig kom over veldig trist. Jeg hadde en liten tåre i øyet mitt. Selv nå jeg vet ikke hva som utløste dette. Det kan ha vært delvis at min kone og datter var ikke der for å møter meg (Det var 3am og jeg hadde kalt dem et par timer tidligere, og fortalte dem om ikke å komme som jeg ikke tror det virkelig å få min unge datter ut av senga).  The other reason I guess is because suddenly it was all over.

«Spirit of Isis' i Portsmouth - Foto: Peter Harries

Jeg kan ærlig si at jeg aldri vil glemme denne reisen. Hovedsakelig thaty det bekreftes i min sjel at mer enn noensinne Jeg vet jeg ønsker å seile Atlanterhavet single handed, og at jeg virkelig tror jeg kan gjøre det. Selv om jeg føler at jeg oppnådd noe det et faktum at selv om jeg hadde spilt noen del på a, Båten ville likevel gjort det tilbake til Portsmouth. Jeg er ikke på noen måte undergravde prestasjoner av mine kolleger om bord, langt fra det. Men for meg, I need to acheive the Transatlantic crossing single handed where the sole responsibility of bringing the boat home is mine alone.

PS:Etter å ha klart å unngå skade for hele turen, øyeblikk etter tieing opp i Portsmouth jeg bashed nesen på en av de øverste køya – små kutt, masse blod. Bena hadde ikke tatt opp med det faktum at båten nå var flat og ikke lenger sprette opp og ned. What a plonker!

Tusen takk til Peter Harries for tillater meg å bruke hans bilder som er langt bedre enn mine. Du kan se resten av hans album fra Horta og ‘Spirit of Isis’ på denne linken her.

MVA: Ved Lisboa Flyplass jeg hadde den korteste bussturen noensinne. Det var 2 busser på våre ombordstigning og etter ca 15 minutter både busser var fulle – og jeg mener vi var fulle i som sild. Anyway, bussen avsted og og 50 meter senere stoppet rett utenfor flyet vårt!Jeg gjetter men det tok rundt 15 sekunder. Mad!

Så med noen få timers søvn, tatt i intervaller på dagtid, vi endelig ankom Horta på rundt 2pm. Det var om 10 folk ankommer på samme fly, grunn til å gjøre det samme seiler til Portsmouth, slik at vi alle delt noen drosjer til Marina. Våre drosjesjåfør trodde han var Michael Schumacher med noen ganske imponerende svinger på smale veier. Men han slapp oss av til høyre ved siden av flåten i Ondeck's Farr 65 yachter som var veldig hendig fordi min ryggsekk veier inn på rundt et tonn (ish).

Jeg tilbrakte resten av den første dagen å bli kjent med mannskapet, De fleste av disse ble tilbrakt Peter Cafe Sport (typisk Brit utlandet – hode rett på pub). Men det var verdt den vanskelige fordi vi alle limt veldig bra, they are a nice bunch with a real mix of exprerience from total beginners to those doing their Yachtmaster exams.

I dag (Torsdag), Jeg har stort sett gjort noen sight seeing rundt Horta (takk for kartet Kathie!).  I haven’t done as much as I would have hoped but time is short.  I’m trying to balance sight seeing with spending time with the crew.

Jeg ville ikke bli en skikkelig engelsk mann hvis jeg ikke snakke om været. Så her er dagens synopsis:  Wet.

Vi kastet ut på fredag 29 Mai og jeg tror dette kommer til å bli min siste bloggpost før vi kommer Portsmouth fordi jeg tror bruke satellitt linken kommer til å være svært begrenset. Hvis jeg får en sjanse likevel, I will make sure I take it.

PS:Jeg vet nå hvilken båt jeg skal seile på. Hun er ‘Spirit of Isis '. Du kan følge min fremgang på dette chart.

Hvis du ikke er min kone og datter vennligst se bort nå but I’m really missing you both a lot and I think of you all the time.

Så bagen min er (bare om) pakket og jeg er nesten klar til å gå. Jeg ville sannsynligvis ha vært klar mye tidligere hvis jeg ikke hadde holdt utpakking ting å sørge for at jeg har alt. Jeg antar det er grunnen til listene ble oppfunnet, anyway its a bit late now to have that bright idea.

Denne reisen er en charter organisert av Ondeck som gir fire ‘Farr 65 'yachter som vil bli kjørt av en rekke profesjonelle og amatører mannskap til Portsmouth. I don’t know which boat I will be sailing on as places don’t get allocated until we arrive in Horta.

Hvis du vil følge min fremgang så kan du gjøre følgende;

1. Sjekk hvilken båt jeg seiler videre. Du kan gjøre det ved å se på crewlist for leg 2.
2. Sjekk min nåværende posisjon på dette KART

Jeg er ikke sikker på om jeg vil være i stand til å oppdatere bloggen min mens på båten, but if that is possible be sure that I will be sending updates as often as I can.

Oilies på og sa farvel, vi motorer av Bangor og inn til Menai Straits mot vårt første veipunkt, Puffin Island. Vi var borte!

Twilight in the Irish Sea

It didn’t take long to get settled in and it certainly didn’t feel like months had passed since I was last on a boat.  I was feeling right at home.  Once we were out of the Menai Straits and passed Puffin Island we hoisted the sails and for the first time we were under way without the engine ringing on our ears.  It was then that it all came back to me.  That wonderful silence after the engine has been shut off and the amazing feeling of being pushed along purely by the wind.  Ragamuffin heeled over a little, strammet opp og hun begynte å presse gjennom sjøen. Det var ikke akkurat en hvit knoke ride, just gently does it as there wasn’t much wind.  But for me it was a marvelous feeling.

Dessverre, det lite vind var det varte ikke lenge. For å komme Fleetwood i tid for flo neste dag, vi måtte ta et gjennomsnitt av 3 knop. Dette burde vært enkelt, men med ingen vind i det hele tatt var vi komme ingensteds. Så vi startet motoren og sannsynligvis motorer for rundt 7 timer før slutt vinden tatt seg opp og vi kunne endelig gjøre veien og slå av motoren igjen. Det var ikke et øyeblikk for tidlig heller. Så glad som jeg var med ytelse av motoren og dens fantastiske drivstoffeffektivitet – Det gjorde hodet mitt i!

Da det begynte å bli mørkt vi bestemte det var lurt å ta i et rev i tilfelle begynte det å blåse en hoolie løpet av natten. Fondene har ennå ikke tillatt for utstyret jeg trenger å kjøre storseilet halyard og reefing linjer tilbake til cockpiten, slik trimming av storseilet betyr at jeg må klatre opp til treneren taket. Selv om jeg ikke klarer denne oppgaven ok, Jeg må godta at jeg ville være mer utsatt enn noen som ikke har problemer med beina. Så på grunn av dette jeg foretrekker å prøve og unngå denne risikoen om natten under min vakt. Anyway, denne spesielle natten, taking in a reef turned out to be completely unnecessary because the wind barely got above a gentle breeze.

Så hele turen ble uforglemmelig, men to ting spesielt vil henge fast i mitt sinn. Den første var den bitre kulden temperaturen i løpet av natten. Jeg kan ikke huske noen gang blir det kaldt. Selv om det trolig ikke var så ille, Jeg tror mangelen på søvn gjorde det ser mye verre. Jeg bare hatt om 1 eller 2 timer søvn i 36 timer som jeg vet er latterlig, men jeg hadde ventet over 8 months to sail Ragamuffin and no way was I going to waste this time by being asleep.

Julian ombord Ragamuffin

Det andre øyeblikket jeg husker var utenfor kysten av Liverpool, igjen midt på natta. Vi kunne se mange store båter forankret i det fjerne venter på nok strøm til å få opp elven Mersey. Duncan og jeg var praktiserende vår Rya trening og identifisering av skip ved deres arrangement av lys. sekund senere, Duncan fortalte meg å se over skulderen min. Jeg nesten kvalt på kaffen. About 300 meter unna, Det ruvet denne kolossale tanker!Gudskjelov var det en parallell kurs og langsomt. Men jeg ble overrasket på hvordan stille og uten forvarsel det dukket opp. Jeg mener, hvordan kan noe på størrelse med en høyblokk snike opp på deg slik!  All I will say is it was  a good job for us they they didn’t to turn to starboard.

Dawn brøt, og vi begynte å varme opp litt. Vi hadde også et rimelig beløp av vind for en gangs skyld. Bevegelsen av båten derimot var svært ubehagelig på grunn av den forvirrede sjøgang. I decided to shake out the reef and unfurl the genoa and the speed picked up.  This pretty much fixed the pitching and rolling.  We also decided we would have a bit of fun and try and get the toe rail in the water but there was not quite enough wind for that.

Noen timer senere vi observert Fleetwood. Vi fulgte Isle of Man ferge via kanalen markør bøyene (vi tenkte det var best å la det gå først!). Da vi nådde marinaen ble vi greated av noen venner og familie – en virkelig hyggelig overraskelse. De hadde fremdeles de samme friske ansikter som dagen før, men i motsetning til meg, they had been to bed the night before.

Jeg har virkelig hatt min første seiler i Ragamuffin og var trist det var over. Men, Gledet, its just the begining of some great adventures with her.

Here is some video of my maiden voyage in Ragamuffin.

Skål, Julian

PS. Jeg beklager for det lange innlegget. I just couldnt stop!

Ragamuffin being launched in Bangor, North Wales

Sist lørdag 25 April, Ragamuffin endelig treffer vannet for første gang siden jeg kjøpte henne i august i fjor. For over 8 månedene har vi jobbet for å gjøre henne skip form og lenge det føltes som denne dagen var aldri skal komme. Men nå har det. Det var en kjempeflott par dager for meg startes Ragamuffin på lørdag, å seile henne døgnet rundt til mitt hjemsted av Fleetwood, arriving on the Sunday.

Vi ankom Boat Yard i Bangor på om lag 9:30am og tid til å gjøre noen siste forberedelser før lanseringen på 11:30am. Vi hadde bare vært der 10 minutter da en fyr kom bort til oss og sa at vi kunne gå i vannet nå hvis vi liker. Jeg var egentlig ikke klar for det å være ærlig, og jeg gikk fra følelsen ganske rolig til full på panick stasjoner. Men som vi hadde en lang seile tilbake til Fleetwood, we thought it was better to be in the water sooner rather than later.

Før jeg visste det, 2 menn hadde fjernet de to frem oljefat som ble holdt Ragamuffin oppreist – slik at bare 2 trommer hver side av hekken – og de reverseres i en traktor og hydrauliske Trailor. I gang med all, Ragamuffin var på vei gjennom båten verftet til vannkanten for å bli neste i køen for å gå inn i slings. Jeg visste egentlig ikke hva jeg skal forvente, fordi jeg aldri har gjort dette før, men jeg trodde det skulle være noen stor operasjon for å få henne i vannet. Det hele venstre meg litt lamslått. I just about had enough time to slap some antifoul on the areas where the oil drums had been before she was loaded into the slings and chucked in the water.

Første jobb var å ha en god titt rundt for eventuelle lekkasjer og å sikre at motoren var i gang og kjøling riktig, deretter slings ble utgitt. Vi bandt opp rundt hjørnet, mens vi fikk oss forberedt og å gi familien min, som hadde kjørt ned for å se lanseringen, en sjanse til å ha en god titt rundt båten – hun er bare små, it didn’t take long.

Min gode venn Duncan hadde vennlig tilbudt å hjelpe seile Ragamuffin tilbake til Fleetwood med meg (ikke mye arm twisting required). Så når han og jeg hadde fått oss organisert, Vi hoppet ombord, farvel til dem som hadde reist langt for å se oss av (eller for å sikre at vi forlot!) og kastet ut for en 24 hour sail back to Fleetwood.

Part 2 coming soon…