Julian Megson Sailing

Just arrived back home after a weekend of sailing in the Irish Sea. My first sail this year. I lifted my boat ‘Ragamuffin’ out of the water in March thinking I only had to fix a couple of small leaks and add a splash of antifoul paint. Not likely, in fact she needed some serious repairs, hence the delay to my sailing season. But thanks to some brilliant help from a couple of good friends (Duncan and Richard), she is now ship shape and ready to sail.

By way of a thank you, I arranged to take them sailing over to the Isle Of Man the day after the launch. Unfortunately I can’t control the weather and we found ourselves with very little wind and by the end of the afternoon we were becalmed. The port we were heading to on the Isle of Man has an entrance which only opens between certain hours around high tide. With the lack of wind it was obvious we were not going to make it in time before the gate shut, even if the wind picked up. We’d still had a good time with plenty of laughs, so we decided to head back home.

With the wind due to pick up soon, we decided it was the time for something to eat – tinned curry. I’m sure tinned curry would taste horrible at home, but somehow on a boat just about anything that is hot and filling tastes wonderful. Then sure enough, half way through tucking into Chicken Tikka Masala the wind picked up which meant one hand on the tiller and the other hand on the fork – time for the auto pilot.

The forecast was for an “occasional force 6″. I’m not sure which page the weatherman was reading from but pretty soon is was consistently blowing a force 7 and a short time after that we were having gusts at 55 knop. I’ve only sailed bigger boats in winds like these, so my heart was pumping a bit fast. She might not be a Class40 but for a small boat, ‘Ragamuffin’ was quite composed. And apart from a good drenching, I enjoyed it.

I’ll just finish by giving a huge pat on the back to Richard. It was only his second sail and although it was as rough as hell and at night, he remains keen to go sailing again (despite being hit in the face by a flying grill pan!). Nice one Richard.

Skål, Julian

Nylig fikk jeg en samtale på jobben fra min kone, Fiona. Hun hadde nettopp tatt en annen samtale sier at Steve White seilte sin Open 60 Yacht Race “Toe In The Water” samme natt til Frankrike, å ha noe arbeid gjort til båten og at han hadde invitert meg til å seile med ham.

Steve lever et godt 6 timer fra meg, så hvis jeg skulle jeg trengte å gå nå. Sjefen på jobben var strålende, og tillot meg å ta resten av uken umiddelbart. Så jeg sprang fort hjem for å hente sakene mine og før jeg visste at jeg var på vei til sørkysten.

Jeg ankom Steve's hus etter en lang kjøretur gjennom noen nasty weather. Jeg var veldig trøtt og begynner å lure på om jeg skulle være i stand til å holde seg våken mye lenger. Kort tid senere var vi på marinaen, men med over 40 knops vind ble det skal være svært vanskelig å forlate pontoon uten å skade båten. Så vi ventet til morgenen før du forsøker å forlate. Jeg må innrømme jeg var glad for det vedtaket fordi jeg var så sliten av den lange stasjonen at det var en god sjanse for meg å sove gjennom hele seile tvers over kanalen og mangler alt.

Tidlig neste morgen derimot, vi var i gang. Når vi forlot ly landet vinden tok seg opp til å tvinge 8 og det ble sånn for 120 miles over Channel. Nå har jeg vært privilegert nok til å ha seilt med Steve ombord ‘Toe In The Water’ før og det var imponerende. Men i gale force winds dette Open 60 virkelig kommer til sin egen. Jeg må si at jeg ikke ville ha gått glipp av denne opplevelsen for verden. Det var akkurat som du ser på video-opptakene fra Vendee Globe med grov sjø, spray cascading over dekk og susende langs på over 20 knop. Jeg innser at Steve har sett mye verre forhold enn dette – eller “bedre” vilkår avhengig av hvordan du ser ting – og jeg er sikker på at han ikke gir dem en tanke, men dette var skikkelig spennende ting for meg. Bølgene var akkurat det største jeg har sett, men jeg var forbauset over hvor ‘Toe In The Water’ syntes å stryke ut støt. OK, det kan ha vært en annen historie hadde vi seilt inn i vinden, men hele opplevelsen var strålende. Etter kort tid ble jeg ønsket enda større waves men det var over altfor fort da vi ankom i Frankrike senere den ettermiddagen.

Dagen etter derimot, var det fremdeles mye å gjøre. Jeg brukte den andre dagen hjalp Steve å forberede ‘Toe In The Water’ slik at hun kunne bli løftet ut av vannet. Jeg faktisk ganske likte dette, det var en veldig god måte å bli kjent med båten. Som Steve's Open 60 skulle forbli i Verft en stund pakket vi opp og tok over natten ferga tilbake til UK. Etter ein kort stopp på Steve og Kim's for matbit og noen veldig velkommen smørbrød for kjøre hjem (takk Kim!), Jeg var på vei hjem etter et glimrende par dager.

Å få siste nytt om Steve White kan du besøke hans hjemmeside på whiteoceanracing.com

PS: Kameraet mitt fikk en skikkelig gjennomvåt og brøt, derav flaky bilder fra min kameratelefon!

På lørdag, Jeg gikk for et seil på Steve White's Open 60 Yacht Race ‘Toe In The Water‘. Ja jeg ikke joking. Jeg har måttet klype meg selv et par ganger siden, men det virkelig skjedde, takket være en slags invitere fra Steve og kona Kim.

Vi møttes på marinaen på rundt middagstider. Steve og jeg gikk til båten for å få henne sette opp mens min kone, Fiona og datteren Megan gikk med Kim å få en matbit. Det er en god del å gjøre for å komme ‘Toe In The Water‘ klar for seiling, men det ga meg en sjanse til å ha en god titt. Det var første gang jeg har sett en Open60 på kjøtt og hun ikke skuffe. Hun er en vakker båt og ser fort selv når hun stod stille.

Snart var vi klare til å kaste av. Vi gled på linjene og var på vei. Straks vi var i klart vann vi heiste Storseill og Gennaker og vi var bort. Jeg har aldri sett maken, båten akkurat tok av. Jeg så over hekken, og det var som skillen av Rødehavet.

Nå på dette tidspunktet jeg ble fortalt at vi hadde broached. Du kan tenke deg at jeg ville innser vi hadde broached, så jeg høres kanskje litt dum når jeg sier at jeg ikke hadde innsett dette i det hele tatt. Sure nok båten ble heeled rett over og det gjorde ser ut som en fryktelig lang vei ned til den lave siden, men jeg antar uvitenhet er lykksalighet. Men Jeg har ikk 60 før, og så jeg tenkte det var normalt, ellers, Steve så rolig nok så jeg var glad. Steve fylte ballast tanks og ‘Toe In The Water‘ var skimming over vannet som en drøm.

Jeg tok roret en stund. Jeg må innrømme jeg gjorde ikke så godt ved første jeg kunne ikke få den rette balansen. Jeg gikk fra å seile for høyt til lavt, over slår seilene da nesten stalling deretter tilbake til over slår igjen. Steve sa at toleransene jobbet innenfor svært små marginer og det er derfor jeg kanskje sliter. imidlertid på vei tilbake jeg fikk taket på det..

Det var den mest fantastiske ettermiddagens seiling for meg. Det var en slik fantastisk privilegium og jeg er så takknemlig til Steve og Kim for det fantastiske mulighet. Jeg kan ikke avslutte uten å nevne mannen selv. Steve White er beskjeden med ikke engang et snev av ego. Men så har han ingenting å bevise, hans prestasjoner taler for seg selv. Steve og hans kone, Kim har blitt forvaltet en sterling offshore racing karriere kulminerte, så langt, i en 8. plass av 30 Vendee Globe konkurrenter i det siste. Jeg har ingen tvil om at Steve vil gjøre det enda bedre i neste Vendée Globe i 2012. Så Steve, Kim en stor takk fra oss for en fantastisk opplevelse.

Hvis du vil vite mer om Steve White og følge hans løp kampanjen kan du gå til whiteoceanracing.com Webside.

OK, så det var ikke helt en episk reise, om 50 miles for å være presis og med ingen spesiell destinasjon i tankene. Men jeg hadde en flott tid, og jeg er fornøyd med hvordan ting ble.

Det var mye vind på en gang, et sted mellom 15 til 20 knop og bølgene var akkurat stor nok for meg å få fin og våt. Jeg fikk min første dousing akkurat som jeg begynte å synes det var på tide jeg hadde min oilies – Jeg brydde seg ikke etter det så var det ikke mye poeng.

Jeg har også fått besøk av en forbipasserende livbåt også. De kom langs siden og sa hallo før de forsvinner ut i det fjerne. Jeg lurer på en stund, hvorfor de gjør det vei mot meg, men jeg tror jeg må ha sett ut som jeg visste hva jeg gjorde fordi de ikke værende for lenge.

Jeg hadde litt av et problem med min Tiller pilot skjønt. Seiling nær halt alt fungerte fint, men når vinden sikkerhetskopieres og jeg seilte på en bjelke nå, Ragamuffin wanted to turn into the wind and the pilot just couldn’t cope.  I tried every trick I know to lose the weather helm but I just couldn’t balance the boat at all.  I really need to get this sorted because it means I can’t leave the pilot to steer while I take a snooze or put the kettle on.  It seems mad to let the boat go the wrong way whilst I perform my galley duties.

Jeg sa i begynnelsen at jeg var fornøyd med måten ting var på dagen. Vel det er sant til et punkt, men i bakhodet mitt hele dagen var jeg bekymret for hvordan jeg ville takle når det kom til parkering båten i marinaen. Min funksjonshemming har definitivt mer av en effekt når det kommer til å hoppe over Guardrails – Jeg vet ikke hoppe. Sure nok jeg gjort en reell rot av det. Jeg fant det umulig å få Ragamuffin opp til pontoon og hoppe av i tide. Før jeg kunne gjøre det hun hadde drevet et godt få meter igjen. Jeg ville vært der hele natten hadde det ikke vært for en nydelig par som så ble jeg har problemer med og tok mine linjer. Jeg er ikke sikker på hva jeg skal gjøre med dette, men jeg vil heller være selvforsynte og ikke stole på muligheten for noen å være på Pontoon. Anyway, Jeg har ingen tvil om jeg vil tenke på noe.

Når det er sagt, Det var fortsatt en god dag, og jeg elsket det. Jeg kan virkelig føle min tillit vokser og jeg er nå spesielt ser frem til neste gang ute på sjøen.

Skål, Julian

[pro-spiller]http:/ / www.youtube.com / watch?v = fHOtGjH3K1U[/ Pro-spiller]

Det har vært nesten en uke siden vi, om bord i Spirit of Isis, landet i Portsmouth. Med en hel uke med å være tilbake på jobb også bak meg, Jeg tror det er på høy tid å reflektere over min 8 dager på sjøen i Atlanterhavet.

Leaving Horta - Foto: Peter Harries

Vi kastet loss fra Horta på fredag lunsj tid etter et par dager i stedet å se og binding med min kamerat sjømenn. Det var 11 Mannskapet ombord Spirit of Isis. Det var litt merkelig fordi noen plutselig gjorde beslutningen om å gå, og minutter senere var vi på vår vei.

Den første dagen om bord ble tilbrakt slappe av og nyte følelsen av starten en stor opplevelse før slutt slo ned i ‘se på’ rutine for 3 timer på, 6 timer fri. Straks Watch rota startet, dem ikke på Watch forsvant til sine køyer. Jeg husker gjøre kommentar “hvorfor skulle noen ønske å sove?”. Jeg ville være å spise mine ord senere samme uke.

Vi seilte inn i vinden hele veien og derfor heeled langt over og dundret inn i bølgene. Dette var spennende seiling, men laget å komme seg rundt båten ganske testing, men også morsomt. Husket jeg å sjekke ut håndtak under dekk før støping av og tenker at viktig manøvrer for whiskey skapet (joking) bør ikke være et problem. Hvor galt var jeg?The grip håndtak kan like godt vært en mil fra hverandre. Jeg er vant til små båter der alt er for hånden. Jeg ofte ler høyt over hvor enkelt det var å ta så mye arbeid.

Splashdown i Atlanterhavet - Foto: Peter Harries

Den neste dagen var bare forferdelig. I've had sjøen sykdom før, men jeg kan vanligvis arbeid gjennom den og komme tilbake etter noen få timer. Denne dagen ble det imidlertid mye annen, Jeg følte meg forferdelig og var så syk som en hund. Faktisk det ble så ille at jeg var tigge for noen å drepe meg – død følelsen som det foretrukne alternativet. Somehow jeg klarte å arbeide seg gjennom det meste av min tid på vakt, men selv være over dekk ikke fikse det.

Neste dag følte jeg mye bedre og var i stand til å fungere normalt. Men jeg må innrømme at hendelsene dagen før var aldri langt unna tankene. Frykten for sjøsyken tilbakevendende type dominert en stund, men jo lenger jeg fortsatte jo mer sikker på at jeg kom til å være over det.

Under hvert ser jeg brukte en time ved roret. Dette var som regel ledsaget av et stort smil fra øre til øre. Jeg elsket det fordi jeg hadde kontroll, og det ga også den beste utsikten av båten. Jeg har aldri vært på slike en stor yacht før (65 fot) så å se horisonten forsvinner under baugen etterfulgt av kaskade av vann som buen krasjet inn i bølgene var bare best. tider Jeg ville gjøre meg frem til baugen, (avkuttet på selvfølgelig) og peer over kanten for å få et godt inntrykk av baugen banket gjennom bølgene.

Julian ved roret

Det er tydelig fra uførhet min at jeg er mindre stø på foten enn de fleste andre mennesker, men jeg tror jeg klarer ganske bra. Hvis det er en kamp å holde seg oppreist så jeg er forberedt på å kaste til side enhver verdighet og bruk ‘alle fire’ å sikre at jeg er stødig og trygt. Etter å bevege rundt på dekk, Jeg kunne se fra utseendet av lettelse på enkelte folks ansikter når jeg gjorde det tilbake til cockpiten i live!Jeg var halvt fristet til å forfalske et ustø nå og da for moro skyld, men jeg trodde det ville være litt slem. Plus kjenne min flaks jeg ville ende opp med å tilrettelegge en mann over bord fremgangsmåte som ville ha tjent meg rett Jeg antar.

Omtrent halvveis i uken vinden myknet og solen kom ut som betydde fremgang var langsom. Men det spilte ingen rolle denne dagen fordi det var vakkert. Havet skiftet farge fra grå til kongeblå. Alle var på dekk for en endring. Høydepunktet på dagen nok for meg var å se delfiner og deretter sighting en hval…oh, og det eneste dusj i uken.

Solnedgang i Atlanterhavet - Foto: Peter Harris

Dagen alt tilbake til det normale. Vinden plukket opp og ble på nesen. Fremskrittspartiet var god og vi forlater de andre båtene bak i kjølvannet. Du tror kanskje at det å være på sjøen at utsikten ville forbli den samme. Not so, utsikten til sjøen er stadig skiftende og variert. En ting som slo meg er at stemningen i sjøen, været og fargene kan endre hver time. Guds palett er ganske noe.

Jeg kan ikke gå på uten å nevne en vår blindpassasjer, Percy. Percy er en due som besluttet å hitch a lift. Han var omgjengelig liten fyr, og var en stor fan av mine frokostblanding barer. Han stakk rundt et par dager før slutt ble blåst av dekk!Etter at mange mislykkede forsøk på å komme tilbake på båten han til slutt ga opp og bar på vei. Ganske Jeg savnet ham da han gikk bort.

"Percy" konkurransekjøring pigeon haiket en heis - Foto: Peter Harries

Begynnelsen på slutten av turen var da vi på vei østover mot den engelske kanal. Dette er når forholdene ble virkelig spennende. Jeg har ikke tenkt å anslå størrelsen på bølgene, men om en i hver 10 var en virkelig skjønnhet. Standing ved roret ble en skikkelig utfordring. Når en stor bølge kom det så ut som om vi var på vei inn i bane idet baugen ble løftet høyt opp av vannet. Jeg prøvde å bare bort for å lette slamming men det syntes å gjøre liten forskjell. Jeg syntes synd på den stakkars sjeler der nede prøver å få litt søvn.

På arrivnig på Portsmouth stemningen var at spenning for de fleste. Jeg var ikke sikker på hvordan jeg ville føle. Jeg var ser frem til å se familien min, men jeg var heller ikke vil den skal være over. Som vi bundet opp på Pontoonhender Og som vi alle ble feiret med der familier jeg plutselig kom over veldig trist. Jeg hadde en liten tåre i øyet mitt. Selv nå jeg vet ikke hva som utløste dette. Det kan ha vært delvis at min kone og datter var ikke der for å møter meg (Det var 3am og jeg hadde kalt dem et par timer tidligere, og fortalte dem om ikke å komme som jeg ikke tror det virkelig å få min unge datter ut av senga). Den andre grunnen til at jeg antar er fordi plutselig var det slutt.

«Spirit of Isis' i Portsmouth - Foto: Peter Harries

Jeg kan ærlig si at jeg aldri vil glemme denne reisen. Hovedsakelig thaty det bekreftes i min sjel at mer enn noensinne Jeg vet jeg ønsker å seile Atlanterhavet single handed, og at jeg virkelig tror jeg kan gjøre det. Selv om jeg føler at jeg oppnådd noe det et faktum at selv om jeg hadde spilt noen del på a, Båten ville likevel gjort det tilbake til Portsmouth. Jeg er ikke på noen måte undergravde prestasjoner av mine kolleger om bord, langt fra det. Men for meg, Jeg trenger å oppnå Transatlantiske krysset single handed der eget ansvar å bringe båten hjem er min alene.

PS:Etter å ha klart å unngå skade for hele turen, øyeblikk etter tieing opp i Portsmouth jeg bashed nesen på en av de øverste køya – små kutt, masse blod. Bena hadde ikke tatt opp med det faktum at båten nå var flat og ikke lenger sprette opp og ned. What a plonker!

Tusen takk til Peter Harries for tillater meg å bruke hans bilder som er langt bedre enn mine. Du kan se resten av hans album fra Horta og ‘Spirit of Isis’ på denne linken her.

Det har vært en slitsom par dager. Jeg ankom Heathrow flyplass,omsorg for mor og far, ved 3am. Straight bort møtte jeg en fyr som heter Dave som var å bli med Ondeck på Horta. Dette var bra fordi det var mye lettere å forhandle flyplassene mye mindre stressende.

MVA: Ved Lisboa Flyplass jeg hadde den korteste bussturen noensinne. Det var 2 busser på våre ombordstigning og etter ca 15 minutter både busser var fulle – og jeg mener vi var fulle i som sild. Anyway, bussen avsted og og 50 meter senere stoppet rett utenfor flyet vårt!Jeg gjetter men det tok rundt 15 sekunder. Mad!

Så med noen få timers søvn, tatt i intervaller på dagtid, vi endelig ankom Horta på rundt 2pm. Det var om 10 folk ankommer på samme fly, grunn til å gjøre det samme seiler til Portsmouth, slik at vi alle delt noen drosjer til Marina. Våre drosjesjåfør trodde han var Michael Schumacher med noen ganske imponerende svinger på smale veier. Men han slapp oss av til høyre ved siden av flåten i Ondeck's Farr 65 yachter som var veldig hendig fordi min ryggsekk veier inn på rundt et tonn (ish).

Jeg tilbrakte resten av den første dagen å bli kjent med mannskapet, De fleste av disse ble tilbrakt Peter Cafe Sport (typisk Brit utlandet – hode rett på pub). Men det var verdt den vanskelige fordi vi alle limt veldig bra, de er en fin gjeng med en blanding av exprerience fra totalt nybegynnere til de som gjør sine Yachtmaster eksamener.

I dag (Torsdag), Jeg har stort sett gjort noen sight seeing rundt Horta (takk for kartet Kathie!). Jeg har ikke gjort så mye som jeg hadde håpet, men tiden er knapp. Jeg prøver å balansere sight seeing med å tilbringe tid med mannskapet.

Jeg ville ikke bli en skikkelig engelsk mann hvis jeg ikke snakke om været. Så her er dagens synopsis:Våt.

Vi kastet ut på fredag 29 Mai og jeg tror dette kommer til å bli min siste bloggpost før vi kommer Portsmouth fordi jeg tror bruke satellitt linken kommer til å være svært begrenset. Hvis jeg får en sjanse likevel, Jeg vil sørge for at jeg tar det.

PS:Jeg vet nå hvilken båt jeg skal seile på. Hun er ‘Spirit of Isis '. Du kan følge min fremgang på dette diagram.

Hvis du ikke er min kone og datter vennligst se bort nå men jeg er virkelig savner dere begge mye og jeg tenker på deg hele tiden.

På bare noen få timer vil jeg være på vei mot Heathrow flyplass for mitt fly til Horta på Azorene. Det har gått en stund siden jeg har snakket om dette, slik som en påminnelse, Fredag 29. Jeg deltar i et mannskap non-stop 1200 nautisk mil seil fra Azorene til Portsmouth, England. Jeg bli med på reisen på andre etappe av en transatlantisk seil og det forventes å ta ca 10 dager eller så for å nå Portsmouth fra Azorene. Dette vil gi meg verdifull long haul seiler erfaring. Det er et skritt videre mot min drøm om å seile single handed over Atlanterhavet og til å vise at til tross for å ha en funksjonshemming, er det mulig å leve drømmen.

Så bagen min er (bare om) pakket og jeg er nesten klar til å gå. Jeg ville sannsynligvis ha vært klar mye tidligere hvis jeg ikke hadde holdt utpakking ting å sørge for at jeg har alt. Jeg antar det er grunnen til listene ble oppfunnet, likevel sin litt sent nå å ha det lysende idé.

Denne reisen er en charter organisert av Ondeck som gir fire ‘Farr 65 'yachter som vil bli kjørt av en rekke profesjonelle og amatører mannskap til Portsmouth. Jeg vet ikke hvilken båt jeg skal seile på steder som ikke får tildelt inntil vi kommer i Horta.

Hvis du vil følge min fremgang så kan du gjøre følgende;

1. Sjekk hvilken båt jeg seiler videre. Du kan gjøre det ved å se på crewlist for ben 2.
2. Sjekk min nåværende posisjon på dette KART

Jeg er ikke sikker på om jeg vil være i stand til å oppdatere bloggen min mens på båten, men hvis det er mulig være sikker på at jeg skal sende oppdateringer så ofte jeg kan.

My Wife Fiona, mine foreldre og søster hadde reist ned til Bangor å se Ragamuffin lanseres. Sammen med henne trygt fortøyd etter lanseringen, they had chance to have a  good look around the boat.  Duncan and I were still checking for leaks and doing various other checks.  We had previously overhauled the seacocks and so this was the first opportunity to see if they were watertight.  Everything seemed to be ok, så vi bestemte at vi ville gå for den og hodet mot vårt hjemsted av Fleetwood, om 80 miles away. Vi hadde laget beredskapsplaner og ville stoppe ved Conwy, Liverpool eller Preston hvis det hele begynte å gå galt.

Oilies på og sa farvel, vi motorer av Bangor og inn til Menai Straits mot vårt første veipunkt, Puffin Island. Vi var borte!

Twilight i Irskesjøen

It didn’t take long to get settled in and it certainly didn’t feel like months had passed since I was last on a boat.  I was feeling right at home.  Once we were out of the Menai Straits and passed Puffin Island we hoisted the sails and for the first time we were under way without the engine ringing on our ears.  It was then that it all came back to me.  That wonderful silence after the engine has been shut off and the amazing feeling of being pushed along purely by the wind.  Ragamuffin heeled over a little, strammet opp og hun begynte å presse gjennom sjøen. Det var ikke akkurat en hvit knoke ride, bare gjør forsiktig det som det var ikke mye vind. Men for meg var det en fantastisk følelse.

Dessverre, det lite vind var det varte ikke lenge. For å komme Fleetwood i tid for flo neste dag, vi måtte ta et gjennomsnitt av 3 knop. Dette burde vært enkelt, men med ingen vind i det hele tatt var vi komme ingensteds. Så vi startet motoren og sannsynligvis motorer for rundt 7 timer før slutt vinden tatt seg opp og vi kunne endelig gjøre veien og slå av motoren igjen. Det var ikke et øyeblikk for tidlig heller. Så glad som jeg var med ytelse av motoren og dens fantastiske drivstoffeffektivitet – Det gjorde hodet mitt i!

Da det begynte å bli mørkt vi bestemte det var lurt å ta i et rev i tilfelle begynte det å blåse en hoolie løpet av natten. Fondene har ennå ikke tillatt for utstyret jeg trenger å kjøre storseilet halyard og reefing linjer tilbake til cockpiten, slik trimming av storseilet betyr at jeg må klatre opp til treneren taket. Selv om jeg ikke klarer denne oppgaven ok, Jeg må godta at jeg ville være mer utsatt enn noen som ikke har problemer med beina. Så på grunn av dette jeg foretrekker å prøve og unngå denne risikoen om natten under min vakt. Anyway, denne spesielle natten, tar i et rev viste seg å være helt unødvendig, fordi vinden knapt kom over en mild bris.

Så hele turen ble uforglemmelig, men to ting spesielt vil henge fast i mitt sinn. Den første var den bitre kulden temperaturen i løpet av natten. Jeg kan ikke huske noen gang blir det kaldt. Selv om det trolig ikke var så ille, Jeg tror mangelen på søvn gjorde det ser mye verre. Jeg bare hatt om 1 eller 2 timer søvn i 36 timer som jeg vet er latterlig, men jeg hadde ventet over 8 måneder å seile Ragamuffin og ingen måte var jeg kommer til å kaste bort tiden ved å være sov.

Julian ombord Ragamuffin

Det andre øyeblikket jeg husker var utenfor kysten av Liverpool, igjen midt på natta. Vi kunne se mange store båter forankret i det fjerne venter på nok strøm til å få opp elven Mersey. Duncan og jeg var praktiserende vår Rya trening og identifisering av skip ved deres arrangement av lys. sekund senere, Duncan fortalte meg å se over skulderen min. Jeg nesten kvalt på kaffen. About 300 meter unna, Det ruvet denne kolossale tanker!Gudskjelov var det en parallell kurs og langsomt. Men jeg ble overrasket på hvordan stille og uten forvarsel det dukket opp. Jeg mener, hvordan kan noe på størrelse med en høyblokk snike opp på deg slik!Alt jeg vil si er at det var en god jobb for oss de de ikke å slå til styrbord.

Dawn brøt, og vi begynte å varme opp litt. Vi hadde også et rimelig beløp av vind for en gangs skyld. Bevegelsen av båten derimot var svært ubehagelig på grunn av den forvirrede sjøgang. I decided to shake out the reef and unfurl the genoa and the speed picked up.  This pretty much fixed the pitching and rolling.  We also decided we would have a bit of fun and try and get the toe rail in the water but there was not quite enough wind for that.

Noen timer senere vi observert Fleetwood. Vi fulgte Isle of Man ferge via kanalen markør bøyene (vi tenkte det var best å la det gå først!). Da vi nådde marinaen ble vi greated av noen venner og familie – en virkelig hyggelig overraskelse. De hadde fremdeles de samme friske ansikter som dagen før, men i motsetning til meg, de hadde vært til sengs kvelden før.

Jeg har virkelig hatt min første seiler i Ragamuffin og var trist det var over. Men, Gledet, det bare begynnelsen på noen flotte opplevelser med henne.

Her er noen video av min jomfrutur i Ragamuffin.

Skål, Julian

PS. Jeg beklager for det lange innlegget. I just couldnt stop!

Ragamuffin lanseres i Bangor, North Wales

Sist lørdag 25 April, Ragamuffin endelig treffer vannet for første gang siden jeg kjøpte henne i august i fjor. For over 8 månedene har vi jobbet for å gjøre henne skip form og lenge det føltes som denne dagen var aldri skal komme. Men nå har det. Det var en kjempeflott par dager for meg startes Ragamuffin på lørdag, å seile henne døgnet rundt til mitt hjemsted av Fleetwood, ankommer på søndag.

Vi ankom Boat Yard i Bangor på om lag 9:30am og tid til å gjøre noen siste forberedelser før lanseringen på 11:30am. Vi hadde bare vært der 10 minutter da en fyr kom bort til oss og sa at vi kunne gå i vannet nå hvis vi liker. Jeg var egentlig ikke klar for det å være ærlig, og jeg gikk fra følelsen ganske rolig til full på panick stasjoner. Men som vi hadde en lang seile tilbake til Fleetwood, Vi syntes det var bedre å være i vannet før heller enn senere.

Før jeg visste det, 2 menn hadde fjernet de to frem oljefat som ble holdt Ragamuffin oppreist – slik at bare 2 trommer hver side av hekken – og de reverseres i en traktor og hydrauliske Trailor. I gang med all, Ragamuffin var på vei gjennom båten verftet til vannkanten for å bli neste i køen for å gå inn i slings. Jeg visste egentlig ikke hva jeg skal forvente, fordi jeg aldri har gjort dette før, men jeg trodde det skulle være noen stor operasjon for å få henne i vannet. Det hele venstre meg litt lamslått. Jeg bare omtrent hatt nok tid til å klapse litt antifoul på områder hvor oljefat hadde vært før hun ble lagt inn i stropper og kastet i vannet.

Første jobb var å ha en god titt rundt for eventuelle lekkasjer og å sikre at motoren var i gang og kjøling riktig, deretter slings ble utgitt. Vi bandt opp rundt hjørnet, mens vi fikk oss forberedt og å gi familien min, som hadde kjørt ned for å se lanseringen, en sjanse til å ha en god titt rundt båten – hun er bare små, Det tok ikke lang tid.

Min gode venn Duncan hadde vennlig tilbudt å hjelpe seile Ragamuffin tilbake til Fleetwood med meg (ikke mye arm twisting required). Så når han og jeg hadde fått oss organisert, Vi hoppet ombord, farvel til dem som hadde reist langt for å se oss av (eller for å sikre at vi forlot!) og kastet ut for en 24 time seile tilbake til Fleetwood.

Part 2 coming soon…

Takket være en deilig overraskelse fra min kone Fiona, Jeg vil bli seiling som en del av en rekke profesjonelle og amatører mannskap på andre etappe av et transatlantisk krysset. Min reise vil ta meg med non-stop fra Azorene til Portsmouth, totalt 1200 nautiske miles. langt fra bare en passasjer, Jeg vil være en fullt fungerende medlem av besetningen. Jeg har tenkt å jobbe hardt og gjøre alt som forventes av en profesjonell mannskap og mer. Det er ikke ofte at en mulighet som dette kommer sammen så jeg har ikke tenkt å kaste bort det. Jeg kan bare ikke vente med å lære og absorbere det som trengs for å seile en båt på en non-stop havet krysset.

Arrangørene av turen er ‘Ondeck‘. Ondeck tilbyr opplevelser seiler med en forskjell i at de tar sikte på å gjøre eventyret av lang hale seiling tilgjengelig og rimelig for både nybegynnere og erfarne seilere mannskap likt. De eier en flåte på Farr 65s havgående yachter. Farr 65s er unik fordi de ble designet av den verdenskjente Bruce Farr å bli de-stemt versjoner av den berømte Whitbread 60 for ‘Millennium Round the World Yacht Race’ og med amatører mannskaper i tankene. Selv om de har resultatene av en rask racing yacht, de er svært sikker og brukervennlig for selv den mest uerfarne av mannskaper.

Unødvendig å si at dette eventyret kommer til å gi verdifull erfaring avgjørende for min Single handed Transatlantisk seilas. For det første vil den gå en lang vei å lære meg hva som kreves for å seile en båt lang hale. Turen er non stop, og som sådan betyr at Båten må seilte 24 timer i døgnet for nesten 2 uker. Det vil være en klokke system ombord der arbeidet deles mellom lagene, men aldri jo mindre båten vil trenge konstant oppmerksomhet for hele reisen. andre denne opplevelsen vil tillate meg å være mye mer av en realistisk proposisjon i forhold til å finne sponsorer. Hvis jeg ærlig dette er den delen av hele venture som forlater meg manglet tillit. Der som jeg kan dra ut i båten min så ofte som jeg liker å få de ferdighetene jeg trenger, og må vennes til livet på sjøen, å ha tillit til å tro at noen skal være interessert nok i meg, og i utgangspunktet tigge etter penger for å realisere drømmen, er en annen sak. Så det vil være en stor lettelse for meg å få denne reisen under mitt belte og jeg endelig føler jeg har noe konkret å tilby i form av å ha noen av de erfaringer som kreves for å kunne se dette venture gjennom.

Hvis du vil vite mer om Ondeck, kan du besøke det website her.