Julian Megson Sailing

Nylig fikk jeg en samtale på jobben fra min kone, Fiona. Hun hadde nettopp tatt en annen samtale sier at Steve White seilte sin Open 60 Yacht Race “Toe In The Water” samme natt til Frankrike, å ha noe arbeid gjort til båten og at han hadde invitert meg til å seile med ham.

Steve lever et godt 6 timer fra meg, så hvis jeg skulle jeg trengte å gå nå. Sjefen på jobben var strålende, og tillot meg å ta resten av uken umiddelbart. Så jeg sprang fort hjem for å hente sakene mine og før jeg visste at jeg var på vei til sørkysten.

Jeg ankom Steve's hus etter en lang kjøretur gjennom noen nasty weather. Jeg var veldig trøtt og begynner å lure på om jeg skulle være i stand til å holde seg våken mye lenger. Kort tid senere var vi på marinaen, men med over 40 knops vind ble det skal være svært vanskelig å forlate pontoon uten å skade båten. Så vi ventet til morgenen før du forsøker å forlate. Jeg må innrømme jeg var glad for det vedtaket fordi jeg var så sliten av den lange stasjonen at det var en god sjanse for meg å sove gjennom hele seile tvers over kanalen og mangler alt.

Tidlig neste morgen derimot, vi var i gang. Når vi forlot ly landet vinden tok seg opp til å tvinge 8 og det ble sånn for 120 miles over Channel. Nå har jeg vært privilegert nok til å ha seilt med Steve ombord ‘Toe In The Water’ før og det var imponerende. Men i gale force winds dette Open 60 virkelig kommer til sin egen. Jeg må si at jeg ikke ville ha gått glipp av denne opplevelsen for verden. Det var akkurat som du ser på video-opptakene fra Vendee Globe med grov sjø, spray cascading over dekk og susende langs på over 20 knop. Jeg innser at Steve har sett mye verre forhold enn dette – eller “bedre” vilkår avhengig av hvordan du ser ting – og jeg er sikker på at han ikke gir dem en tanke, men dette var skikkelig spennende ting for meg. Bølgene var akkurat det største jeg har sett, men jeg var forbauset over hvor ‘Toe In The Water’ syntes å stryke ut støt. OK, det kan ha vært en annen historie hadde vi seilt inn i vinden, men hele opplevelsen var strålende. Etter kort tid ble jeg ønsket enda større waves men det var over altfor fort da vi ankom i Frankrike senere den ettermiddagen.

Dagen etter derimot, var det fremdeles mye å gjøre. Jeg brukte den andre dagen hjalp Steve å forberede ‘Toe In The Water’ slik at hun kunne bli løftet ut av vannet. Jeg faktisk ganske likte dette, det var en veldig god måte å bli kjent med båten. Som Steve's Open 60 skulle forbli i Verft en stund pakket vi opp og tok over natten ferga tilbake til UK. Etter ein kort stopp på Steve og Kim's for matbit og noen veldig velkommen smørbrød for kjøre hjem (takk Kim!), Jeg var på vei hjem etter et glimrende par dager.

Å få siste nytt om Steve White kan du besøke hans hjemmeside på whiteoceanracing.com

PS: Kameraet mitt fikk en skikkelig gjennomvåt og brøt, derav flaky bilder fra min kameratelefon!

På lørdag, Jeg gikk for et seil på Steve White's Open 60 Yacht Race ‘Toe In The Water‘. Ja jeg ikke joking. Jeg har måttet klype meg selv et par ganger siden, men det virkelig skjedde, takket være en slags invitere fra Steve og kona Kim.

Vi møttes på marinaen på rundt middagstider. Steve og jeg gikk til båten for å få henne sette opp mens min kone, Fiona og datteren Megan gikk med Kim å få en matbit. Det er en god del å gjøre for å komme ‘Toe In The Water‘ klar for seiling, men det ga meg en sjanse til å ha en god titt. Det var første gang jeg har sett en Open60 på kjøtt og hun ikke skuffe. Hun er en vakker båt og ser fort selv når hun stod stille.

Snart var vi klare til å kaste av. Vi gled på linjene og var på vei. Straks vi var i klart vann vi heiste Storseill og Gennaker og vi var bort. Jeg har aldri sett maken, båten akkurat tok av. Jeg så over hekken, og det var som skillen av Rødehavet.

Nå på dette tidspunktet jeg ble fortalt at vi hadde broached. Du kan tenke deg at jeg ville innser vi hadde broached, så jeg høres kanskje litt dum når jeg sier at jeg ikke hadde innsett dette i det hele tatt. Sure nok båten ble heeled rett over og det gjorde ser ut som en fryktelig lang vei ned til den lave siden, men jeg antar uvitenhet er lykksalighet. Men Jeg har ikk 60 før, og så jeg tenkte det var normalt, ellers, Steve så rolig nok så jeg var glad. Steve fylte ballast tanks og ‘Toe In The Water‘ var skimming over vannet som en drøm.

Jeg tok roret en stund. Jeg må innrømme jeg gjorde ikke så godt ved første jeg kunne ikke få den rette balansen. Jeg gikk fra å seile for høyt til lavt, over slår seilene da nesten stalling deretter tilbake til over slår igjen. Steve sa at toleransene jobbet innenfor svært små marginer og det er derfor jeg kanskje sliter. imidlertid på vei tilbake jeg fikk taket på det..

Det var den mest fantastiske ettermiddagens seiling for meg. Det var en slik fantastisk privilegium og jeg er så takknemlig til Steve og Kim for det fantastiske mulighet. Jeg kan ikke avslutte uten å nevne mannen selv. Steve White er beskjeden med ikke engang et snev av ego. Men så har han ingenting å bevise, hans prestasjoner taler for seg selv. Steve og hans kone, Kim har blitt forvaltet en sterling offshore racing karriere kulminerte, så langt, i en 8. plass av 30 Vendee Globe konkurrenter i det siste. Jeg har ingen tvil om at Steve vil gjøre det enda bedre i neste Vendée Globe i 2012. Så Steve, Kim en stor takk fra oss for en fantastisk opplevelse.

Hvis du vil vite mer om Steve White og følge hans løp kampanjen kan du gå til whiteoceanracing.com Webside.