Julian Megson Sailing

Det har vært nesten en uke siden vi, om bord i Spirit of Isis, landet i Portsmouth. Med en hel uke med å være tilbake på jobb også bak meg, Jeg tror det er på høy tid å reflektere over min 8 dager på sjøen i Atlanterhavet.

Leaving Horta - Foto: Peter Harries

Vi kastet loss fra Horta på fredag lunsj tid etter et par dager i stedet å se og binding med min kamerat sjømenn. Det var 11 Mannskapet ombord Spirit of Isis. Det var litt merkelig fordi noen plutselig gjorde beslutningen om å gå, og minutter senere var vi på vår vei.

Den første dagen om bord ble tilbrakt slappe av og nyte følelsen av starten en stor opplevelse før slutt slo ned i ‘se på’ rutine for 3 timer på, 6 timer fri. Straks Watch rota startet, dem ikke på Watch forsvant til sine køyer. Jeg husker gjøre kommentar “hvorfor skulle noen ønske å sove?”. Jeg ville være å spise mine ord senere samme uke.

Vi seilte inn i vinden hele veien og derfor heeled langt over og dundret inn i bølgene. Dette var spennende seiling, men laget å komme seg rundt båten ganske testing, men også morsomt. Husket jeg å sjekke ut håndtak under dekk før støping av og tenker at viktig manøvrer for whiskey skapet (joking) bør ikke være et problem. Hvor galt var jeg?The grip håndtak kan like godt vært en mil fra hverandre. Jeg er vant til små båter der alt er for hånden. Jeg ofte ler høyt over hvor enkelt det var å ta så mye arbeid.

Splashdown i Atlanterhavet - Foto: Peter Harries

Den neste dagen var bare forferdelig. I've had sjøen sykdom før, men jeg kan vanligvis arbeid gjennom den og komme tilbake etter noen få timer. Denne dagen ble det imidlertid mye annen, Jeg følte meg forferdelig og var så syk som en hund. Faktisk det ble så ille at jeg var tigge for noen å drepe meg – død følelsen som det foretrukne alternativet. Somehow jeg klarte å arbeide seg gjennom det meste av min tid på vakt, men selv være over dekk ikke fikse det.

Neste dag følte jeg mye bedre og var i stand til å fungere normalt. Men jeg må innrømme at hendelsene dagen før var aldri langt unna tankene. Frykten for sjøsyken tilbakevendende type dominert en stund, men jo lenger jeg fortsatte jo mer sikker på at jeg kom til å være over det.

Under hvert ser jeg brukte en time ved roret. Dette var som regel ledsaget av et stort smil fra øre til øre. Jeg elsket det fordi jeg hadde kontroll, og det ga også den beste utsikten av båten. Jeg har aldri vært på slike en stor yacht før (65 fot) så å se horisonten forsvinner under baugen etterfulgt av kaskade av vann som buen krasjet inn i bølgene var bare best. tider Jeg ville gjøre meg frem til baugen, (avkuttet på selvfølgelig) og peer over kanten for å få et godt inntrykk av baugen banket gjennom bølgene.

Julian ved roret

Det er tydelig fra uførhet min at jeg er mindre stø på foten enn de fleste andre mennesker, men jeg tror jeg klarer ganske bra. Hvis det er en kamp å holde seg oppreist så jeg er forberedt på å kaste til side enhver verdighet og bruk ‘alle fire’ å sikre at jeg er stødig og trygt. Etter å bevege rundt på dekk, Jeg kunne se fra utseendet av lettelse på enkelte folks ansikter når jeg gjorde det tilbake til cockpiten i live!Jeg var halvt fristet til å forfalske et ustø nå og da for moro skyld, men jeg trodde det ville være litt slem. Plus kjenne min flaks jeg ville ende opp med å tilrettelegge en mann over bord fremgangsmåte som ville ha tjent meg rett Jeg antar.

Omtrent halvveis i uken vinden myknet og solen kom ut som betydde fremgang var langsom. Men det spilte ingen rolle denne dagen fordi det var vakkert. Havet skiftet farge fra grå til kongeblå. Alle var på dekk for en endring. Høydepunktet på dagen nok for meg var å se delfiner og deretter sighting en hval…oh, og det eneste dusj i uken.

Solnedgang i Atlanterhavet - Foto: Peter Harris

Dagen alt tilbake til det normale. Vinden plukket opp og ble på nesen. Fremskrittspartiet var god og vi forlater de andre båtene bak i kjølvannet. Du tror kanskje at det å være på sjøen at utsikten ville forbli den samme. Not so, utsikten til sjøen er stadig skiftende og variert. En ting som slo meg er at stemningen i sjøen, været og fargene kan endre hver time. Guds palett er ganske noe.

Jeg kan ikke gå på uten å nevne en vår blindpassasjer, Percy. Percy er en due som besluttet å hitch a lift. Han var omgjengelig liten fyr, og var en stor fan av mine frokostblanding barer. Han stakk rundt et par dager før slutt ble blåst av dekk!Etter at mange mislykkede forsøk på å komme tilbake på båten han til slutt ga opp og bar på vei. Ganske Jeg savnet ham da han gikk bort.

"Percy" konkurransekjøring pigeon haiket en heis - Foto: Peter Harries

Begynnelsen på slutten av turen var da vi på vei østover mot den engelske kanal. Dette er når forholdene ble virkelig spennende. Jeg har ikke tenkt å anslå størrelsen på bølgene, men om en i hver 10 var en virkelig skjønnhet. Standing ved roret ble en skikkelig utfordring. Når en stor bølge kom det så ut som om vi var på vei inn i bane idet baugen ble løftet høyt opp av vannet. Jeg prøvde å bare bort for å lette slamming men det syntes å gjøre liten forskjell. Jeg syntes synd på den stakkars sjeler der nede prøver å få litt søvn.

På arrivnig på Portsmouth stemningen var at spenning for de fleste. Jeg var ikke sikker på hvordan jeg ville føle. Jeg var ser frem til å se familien min, men jeg var heller ikke vil den skal være over. Som vi bundet opp på Pontoonhender Og som vi alle ble feiret med der familier jeg plutselig kom over veldig trist. Jeg hadde en liten tåre i øyet mitt. Selv nå jeg vet ikke hva som utløste dette. Det kan ha vært delvis at min kone og datter var ikke der for å møter meg (Det var 3am og jeg hadde kalt dem et par timer tidligere, og fortalte dem om ikke å komme som jeg ikke tror det virkelig å få min unge datter ut av senga). Den andre grunnen til at jeg antar er fordi plutselig var det slutt.

«Spirit of Isis' i Portsmouth - Foto: Peter Harries

Jeg kan ærlig si at jeg aldri vil glemme denne reisen. Hovedsakelig thaty det bekreftes i min sjel at mer enn noensinne Jeg vet jeg ønsker å seile Atlanterhavet single handed, og at jeg virkelig tror jeg kan gjøre det. Selv om jeg føler at jeg oppnådd noe det et faktum at selv om jeg hadde spilt noen del på a, Båten ville likevel gjort det tilbake til Portsmouth. Jeg er ikke på noen måte undergravde prestasjoner av mine kolleger om bord, langt fra det. Men for meg, Jeg trenger å oppnå Transatlantiske krysset single handed der eget ansvar å bringe båten hjem er min alene.

PS:Etter å ha klart å unngå skade for hele turen, øyeblikk etter tieing opp i Portsmouth jeg bashed nesen på en av de øverste køya – små kutt, masse blod. Bena hadde ikke tatt opp med det faktum at båten nå var flat og ikke lenger sprette opp og ned. What a plonker!

Tusen takk til Peter Harries for tillater meg å bruke hans bilder som er langt bedre enn mine. Du kan se resten av hans album fra Horta og ‘Spirit of Isis’ på denne linken her.

Det har vært en slitsom par dager. Jeg ankom Heathrow flyplass,omsorg for mor og far, ved 3am. Straight bort møtte jeg en fyr som heter Dave som var å bli med Ondeck på Horta. Dette var bra fordi det var mye lettere å forhandle flyplassene mye mindre stressende.

MVA: Ved Lisboa Flyplass jeg hadde den korteste bussturen noensinne. Det var 2 busser på våre ombordstigning og etter ca 15 minutter både busser var fulle – og jeg mener vi var fulle i som sild. Anyway, bussen avsted og og 50 meter senere stoppet rett utenfor flyet vårt!Jeg gjetter men det tok rundt 15 sekunder. Mad!

Så med noen få timers søvn, tatt i intervaller på dagtid, vi endelig ankom Horta på rundt 2pm. Det var om 10 folk ankommer på samme fly, grunn til å gjøre det samme seiler til Portsmouth, slik at vi alle delt noen drosjer til Marina. Våre drosjesjåfør trodde han var Michael Schumacher med noen ganske imponerende svinger på smale veier. Men han slapp oss av til høyre ved siden av flåten i Ondeck's Farr 65 yachter som var veldig hendig fordi min ryggsekk veier inn på rundt et tonn (ish).

Jeg tilbrakte resten av den første dagen å bli kjent med mannskapet, De fleste av disse ble tilbrakt Peter Cafe Sport (typisk Brit utlandet – hode rett på pub). Men det var verdt den vanskelige fordi vi alle limt veldig bra, de er en fin gjeng med en blanding av exprerience fra totalt nybegynnere til de som gjør sine Yachtmaster eksamener.

I dag (Torsdag), Jeg har stort sett gjort noen sight seeing rundt Horta (takk for kartet Kathie!). Jeg har ikke gjort så mye som jeg hadde håpet, men tiden er knapp. Jeg prøver å balansere sight seeing med å tilbringe tid med mannskapet.

Jeg ville ikke bli en skikkelig engelsk mann hvis jeg ikke snakke om været. Så her er dagens synopsis:Våt.

Vi kastet ut på fredag 29 Mai og jeg tror dette kommer til å bli min siste bloggpost før vi kommer Portsmouth fordi jeg tror bruke satellitt linken kommer til å være svært begrenset. Hvis jeg får en sjanse likevel, Jeg vil sørge for at jeg tar det.

PS:Jeg vet nå hvilken båt jeg skal seile på. Hun er ‘Spirit of Isis '. Du kan følge min fremgang på dette diagram.

Hvis du ikke er min kone og datter vennligst se bort nå men jeg er virkelig savner dere begge mye og jeg tenker på deg hele tiden.

På bare noen få timer vil jeg være på vei mot Heathrow flyplass for mitt fly til Horta på Azorene. Det har gått en stund siden jeg har snakket om dette, slik som en påminnelse, Fredag 29. Jeg deltar i et mannskap non-stop 1200 nautisk mil seil fra Azorene til Portsmouth, England. Jeg bli med på reisen på andre etappe av en transatlantisk seil og det forventes å ta ca 10 dager eller så for å nå Portsmouth fra Azorene. Dette vil gi meg verdifull long haul seiler erfaring. Det er et skritt videre mot min drøm om å seile single handed over Atlanterhavet og til å vise at til tross for å ha en funksjonshemming, er det mulig å leve drømmen.

Så bagen min er (bare om) pakket og jeg er nesten klar til å gå. Jeg ville sannsynligvis ha vært klar mye tidligere hvis jeg ikke hadde holdt utpakking ting å sørge for at jeg har alt. Jeg antar det er grunnen til listene ble oppfunnet, likevel sin litt sent nå å ha det lysende idé.

Denne reisen er en charter organisert av Ondeck som gir fire ‘Farr 65 'yachter som vil bli kjørt av en rekke profesjonelle og amatører mannskap til Portsmouth. Jeg vet ikke hvilken båt jeg skal seile på steder som ikke får tildelt inntil vi kommer i Horta.

Hvis du vil følge min fremgang så kan du gjøre følgende;

1. Sjekk hvilken båt jeg seiler videre. Du kan gjøre det ved å se på crewlist for ben 2.
2. Sjekk min nåværende posisjon på dette KART

Jeg er ikke sikker på om jeg vil være i stand til å oppdatere bloggen min mens på båten, men hvis det er mulig være sikker på at jeg skal sende oppdateringer så ofte jeg kan.

Takket være en deilig overraskelse fra min kone Fiona, Jeg vil bli seiling som en del av en rekke profesjonelle og amatører mannskap på andre etappe av et transatlantisk krysset. Min reise vil ta meg med non-stop fra Azorene til Portsmouth, totalt 1200 nautiske miles. langt fra bare en passasjer, Jeg vil være en fullt fungerende medlem av besetningen. Jeg har tenkt å jobbe hardt og gjøre alt som forventes av en profesjonell mannskap og mer. Det er ikke ofte at en mulighet som dette kommer sammen så jeg har ikke tenkt å kaste bort det. Jeg kan bare ikke vente med å lære og absorbere det som trengs for å seile en båt på en non-stop havet krysset.

Arrangørene av turen er ‘Ondeck‘. Ondeck tilbyr opplevelser seiler med en forskjell i at de tar sikte på å gjøre eventyret av lang hale seiling tilgjengelig og rimelig for både nybegynnere og erfarne seilere mannskap likt. De eier en flåte på Farr 65s havgående yachter. Farr 65s er unik fordi de ble designet av den verdenskjente Bruce Farr å bli de-stemt versjoner av den berømte Whitbread 60 for ‘Millennium Round the World Yacht Race’ og med amatører mannskaper i tankene. Selv om de har resultatene av en rask racing yacht, de er svært sikker og brukervennlig for selv den mest uerfarne av mannskaper.

Unødvendig å si at dette eventyret kommer til å gi verdifull erfaring avgjørende for min Single handed Transatlantisk seilas. For det første vil den gå en lang vei å lære meg hva som kreves for å seile en båt lang hale. Turen er non stop, og som sådan betyr at Båten må seilte 24 timer i døgnet for nesten 2 uker. Det vil være en klokke system ombord der arbeidet deles mellom lagene, men aldri jo mindre båten vil trenge konstant oppmerksomhet for hele reisen. andre denne opplevelsen vil tillate meg å være mye mer av en realistisk proposisjon i forhold til å finne sponsorer. Hvis jeg ærlig dette er den delen av hele venture som forlater meg manglet tillit. Der som jeg kan dra ut i båten min så ofte som jeg liker å få de ferdighetene jeg trenger, og må vennes til livet på sjøen, å ha tillit til å tro at noen skal være interessert nok i meg, og i utgangspunktet tigge etter penger for å realisere drømmen, er en annen sak. Så det vil være en stor lettelse for meg å få denne reisen under mitt belte og jeg endelig føler jeg har noe konkret å tilby i form av å ha noen av de erfaringer som kreves for å kunne se dette venture gjennom.

Hvis du vil vite mer om Ondeck, kan du besøke det website her.